En privat investor kan kjøpe de samme aksjene som et stort fond, investere i lignende obligasjoner og til og med få tilgang til visse private aktiva som tidligere var forbeholdt store formuer.
Det privatinvestorer ikke kan kopiere fra et institusjonelt fond
Å bruke de samme produktene betyr imidlertid ikke at man investerer på de samme vilkårene.
Institusjonelle fond har ressurser, strukturer og kompetanse som går langt utover den tilgjengelige kapitalen. Fordelen deres består ikke bare i å investere store beløp, men i hvordan de analyserer, forhandler, gjennomfører og følger opp transaksjonene sine.
Hva kan en privatperson lære av institusjonelle investorer, og hvilke forhold er vanskelige å gjenskape på egen hånd?
Når man forstår disse forskjellene, kan man ta i bruk bedre investeringspraksis uten å forsøke å etterligne strategier som krever en profesjonell infrastruktur.
1. Tilgang til muligheter som ikke når privatmarkedet
En av de viktigste forskjellene er tilgangen til visse transaksjoner.
Store fond kan delta i private gjeldsutstedelser, bedriftsfinansieringer, oppkjøp av selskaper og andre investeringer som ikke distribueres direkte til allmennheten.
I mange tilfeller forhandles disse mulighetene mellom selskaper, mellommenn og spesialiserte forvaltere.
Tilgangen kan avhenge av regulatoriske krav, minimumsforpliktelser til kapital eller etablerte forretningsforbindelser.
Et institusjonelt fond kan også motta investeringsforslag før de blir tilgjengelige for andre aktører.
Dette betyr ikke at eksklusive muligheter nødvendigvis er bedre. Noen innebærer høy risiko, komplekse strukturer eller begrenset likviditet.
Den institusjonelle fordelen ligger i å ha et bredere utvalg av transaksjoner å velge mellom.
For privatpersonen består alternativet i å utnytte de instrumentene og markedene vedkommende faktisk har tilgang til, uten å anta at en investering er bedre bare fordi den er eksklusiv.
2. Evnen til å forhandle vilkår
Når en investor bidrar med et betydelig kapitalbeløp, kan vedkommende få større forhandlingsmakt.
I privat kreditt kan for eksempel et spesialisert fond delta i utformingen av vilkårene for et lån.
Disse vilkårene kan omfatte renten, nedbetalingsplanen, sikkerhetene og visse finansielle forpliktelser for låntakeren.
Blant disse skiller covenants seg ut: kontraktsklausuler som kan begrense et selskaps adgang til ytterligere gjeldsopptak eller kreve at visse finansielle nøkkeltall opprettholdes.
Formålet er å etablere beskyttelses- og oppfølgingsmekanismer for kreditor.
En privat investor som kjøper en obligasjon i annenhåndsmarkedet eller deltar i en allerede strukturert finansiering, aksepterer normalt vilkår som er fastsatt på forhånd.
Forskjellen ligger ikke bare i hvilken eiendel som kjøpes, men også i hvem som deltar i forhandlingene om vilkårene.
Likevel kan selv store fond ha begrenset forhandlingsmakt når det er stor konkurranse om å finansiere en transaksjon.
3. Spesialiserte team til å analysere hver investering
Før en institusjonell forvalter finansierer et selskap, kan den bruke betydelige ressurser på å undersøke selskapets situasjon.
Denne prosessen kalles due diligence eller aktsomhetsvurdering.
Den kan omfatte analyse av regnskaper, kontantstrømmer, gjeldsnivå, konkurranseposisjon, selskapsstruktur og juridiske risikoer.
Ved komplekse transaksjoner kan også revisorer, advokater, takstmenn og bransjespesialister være involvert.
Målet er å avdekke problemer som ikke alltid kommer fram i en salgspresentasjon eller i de mest synlige finansielle dataene.
En privatperson kan analysere balanser og offentlig tilgjengelig dokumentasjon, men har normalt verken samme tilgang til ikke-offentlig informasjon eller ressursene som trengs for å gjennomføre en tilsvarende gjennomgang.
Dette betyr ikke at alle institusjonelle fond analyserer investeringene sine riktig.
Feilvurderinger, feilaktige prognoser og interessekonflikter kan også forekomme i profesjonell forvaltning.
Den viktigste forskjellen er den potensielle kapasiteten til å sette inn egne team og prosedyrer for hver enkelt transaksjon.
4. Diversifisering i en skala som er vanskelig å gjenskape
Institusjonell diversifisering handler ikke bare om å kjøpe mange eiendeler.
Et stort fond kan fordele eksponeringen sin på en rekke utstedere, sektorer, land, løpetider og finansieringsstrukturer.
Det kan også fastsette konsentrasjonsgrenser og kontrollere den samlede eksponeringen mot bestemte økonomiske faktorer.
Tenk Dem to porteføljer med privat kreditt.
Den første inneholder fem bedriftslån. Den andre omfatter en rekke transaksjoner fordelt på ulike næringer og låntakere.
I prinsippet kan den andre redusere avhengigheten av ett enkelt mislighold, forutsatt at eksponeringene er tilstrekkelig forskjellige.
Antallet transaksjoner fjerner likevel ikke felles risikoer.
Under en økonomisk krise kan selskaper i ulike sektorer samtidig få problemer med finansieringen.
En svært diversifisert portefølje kan dessuten fortsatt være sårbar hvis risikoene er konsentrert i samme region, samme kontraktsstruktur eller samme makroøkonomiske miljø.
For en privatperson er lærdommen klar: Det lønner seg å diversifisere ikke bare mellom produkter, men også mellom de økonomiske risikoene som forklarer resultatene.
5. Systemer for oppfølging og risikostyring
Arbeidet til et institusjonelt fond slutter ikke når det har foretatt en investering.
Profesjonelle forvaltere bruker gjerne systemer for å overvåke posisjoner, kontrollere risikogrenser og oppdage vesentlige endringer.
I en portefølje av bedriftslån kan oppfølgingen omfatte utviklingen i inntekter, gjeldsnivå og overholdelse av kontraktsforpliktelser.
I børsnoterte markeder kan man også analysere volatilitet, likviditet og følsomhet for renteendringer.
Enkelte institusjoner gjennomfører stresstester (stress tests) for å anslå hvordan porteføljen kan utvikle seg i ugunstige scenarier.
En privatperson kan vanskelig gjenskape hele denne infrastrukturen.
Derimot kan en privatperson ta i bruk en forenklet versjon: gjennomgå porteføljen jevnlig, fastsette eksponeringsgrenser og vurdere hvordan et kraftig markedsfall ville påvirke den.
Den grunnleggende forskjellen er at den institusjonelle investoren kan gjøre risikokontroll til en kontinuerlig og spesialisert prosess.
6. Evne til å håndtere problemer og drive inn fordringer
Denne fordelen er særlig relevant ved investeringer i privat gjeld.
Når et selskap misligholder sine forpliktelser, kan det å få pengene tilbake kreve forhandlinger, kontraktsendringer eller rettslige prosesser.
Et spesialisert fond kan ha egne team som restrukturerer lån og håndterer mislighold.
I enkelte transaksjoner kan fondet også delta i avtaler med andre kreditorer eller i realisering av sikkerheter.
En privat investor som låner ut penger direkte til et selskap, har vanligvis færre ressurser til å håndtere slike prosesser.
Derfor er det viktig, når De deltar på plattformer for bedriftsfinansiering, å forstå hvem som forvalter fordringene og hvem som handler dersom låntakeren slutter å betale.
I modellen til Maclear, deltar plattformen i forvaltningen av lånene og kan opptre som sikkerhetsagent på vegne av investorene, i samsvar med sine avtalevilkår.
Dette gjør det mulig å samle visse tiltak som ville vært vanskelige å koordinere individuelt.
Bruk av en sikkerhetsagent sikrer likevel ikke at hele kapitalen blir gjenvunnet. Resultatet avhenger blant annet av låntakerens situasjon, realiserbar verdi av sikkerhetene og kostnadene ved prosessen.
7. Stordriftsfordeler og tilgang til spesialiserte tjenester
Institusjonelle fond kan fordele visse driftskostnader på store forvaltningsvolumer.
Dette kan gjøre det enklere å kjøpe tjenester innen analyse, oppbevaring, juridisk rådgivning og teknologi.
De kan også forhandle frem andre kommersielle vilkår enn dem som er tilgjengelige for privatinvestorer.
Men å forvalte store pengebeløp betyr ikke nødvendigvis bedre nettoresultater.
Fond kan ha forvaltningshonorarer, driftskostnader og, i enkelte strukturer, resultatbaserte honorarer.
I tillegg kan mer komplekse strategier medføre betydelige kostnader.
Stordriftsfordelen må derfor vurderes sammen med de faktiske kostnadene og hvor effektiv forvaltningen er.
En privatperson som bruker enkle produkter med lave kostnader, kan unngå noe av kompleksiteten og kostnadene knyttet til institusjonelle strukturer.
8. En annen tidshorisont og andre likviditetsbehov
Enkelte institusjonelle investorer, som forsikringsselskaper og pensjonsfond, forvalter finansielle forpliktelser som strekker seg over mange år.
Dette kan gjøre det mulig for dem å beholde visse illikvide investeringer over lengre perioder, forutsatt at sammensetningen av eiendeler og forpliktelser tillater det.
En privatperson kan derimot trenge pengene sine til å kjøpe bolig, dekke familieutgifter eller håndtere en nødsituasjon.
Denne forskjellen påvirker hvilke investeringer vedkommende med rimelighet kan påta seg.
En transaksjon med forfall om sju år kan passe inn i en institusjonell strategi, men være lite egnet for en person som trenger tilgang til kapitalen sin om to år.
Ikke alle institusjonelle fond har stabil likviditet: noen må også håndtere innløsninger eller finansielle forpliktelser.
Det grunnleggende er at hver investor må tilpasse forfall og likviditet til sine egne forpliktelser.
Hvilke fordeler har privatpersonen sammenlignet med et institusjonelt fond
Selv om institusjonene har større ressurser, har også den private investoren visse fordeler.
En av dem er fleksibilitet.
En privatperson kan ha en enkel portefølje uten å måtte følge en referanseindeks, konkurrere med andre forvaltere eller forklare kvartalsresultater overfor kunder.
Vedkommende kan også unngå komplekse strategier som vedkommende ikke forstår.
En annen fordel er muligheten til å investere små beløp gradvis og tilpasse innskuddene til egen økonomiske situasjon.
I tillegg trenger vedkommende ikke å finne muligheter som kan ta imot store kapitalvolumer.
Et stort fond kan ha vanskeligheter med å investere i visse små aktiva uten å endre strategien sin vesentlig.
For en privatperson kan noen av disse begrensningene være mindre relevante.
Disse fordelene garanterer ikke bedre resultater, men de viser at god investering ikke krever at man gjenskaper alle egenskapene til en institusjon.
Hva en privatperson kan lære av institusjonell investering
Den beste tilnærmingen er ikke å kopiere produkter, men å ta i bruk profesjonelle prinsipper tilpasset en personlig skala.
| Institusjonell praksis | Anvendelse for en privat investor |
|---|---|
| Forhåndsanalyse | Forstå produktet før De investerer. |
| Kontroll med konsentrasjoner | Begrense eksponeringen mot én enkelt eiendel eller utsteder. |
| Risikooppfølging | Gjennomgå porteføljen jevnlig. |
| Likviditetsstyring | Holde av reserver til nært forestående behov. |
| Vurdering av kostnader | Sammenligne gebyrer og nettoavkastning. |
| Investeringsdisiplin | Unngå beslutninger som utelukkende bygger på nylige bevegelser. |
Disse praksisene krever ikke store formuer.
En person som investerer 10.000€ kan for eksempel fastsette en fordeling som er i tråd med egne mål, begrense enkeltposisjoner og holde en likviditetsreserve.
Resultatet vil ikke tilsvare resultatet til et institusjonelt fond, men det kan bedre svare til personens faktiske behov.
Reduserer digitale plattformer avstanden mellom de to typene investorer?
Digitaliseringen har gitt tilgang til produkter og transaksjoner som tidligere var vanskelige å finne for enkelte privatpersoner.
Innen bedriftsfinansiering organiserer enkelte plattformer prosesser for analyse, formalisering og forvaltning av lån.
Gjennom Maclear kan investorer for eksempel delta i bedriftsfinansieringstransaksjoner gjennom fordringsrettigheter knyttet til lån.
Denne tilgangen kan redusere visse operasjonelle barrierer, men den gjør ikke privatpersonen til en institusjonell investor.
Den som investerer, må fortsatt vurdere risikoene, avtalevilkårene, konsentrasjonen og likviditeten.
Investoren må også undersøke hvilket regelverk som gjelder, og hvilke vilkår for tilgang som finnes i egen jurisdiksjon.
Sikkerheter og avsetningsmekanismer kan bidra til å håndtere visse hendelser, men de er ikke et løfte om at hele beløpet blir tilbakebetalt.
Digitale plattformer kan derfor gjøre det enklere å få tilgang til og forvalte investeringer, men de erstatter ikke alle egenskapene til et profesjonelt team.
Konklusjon: De trenger ikke å investere som en institusjon for å investere med omtanke
Institusjonelle fond har fordeler som er vanskelige å gjenskape på egen hånd: tilgang til private transaksjoner, forhandlingsstyrke, spesialiserte team, kontrollsystemer og ressurser til å håndtere komplekse situasjoner.
Disse egenskapene kan forbedre investeringsprosessene deres, men de fjerner ikke risikoen og sikrer ikke bedre resultater.
Privatpersonen har andre styrker, som fleksibilitet, muligheten til å holde fast ved enkle strategier og friheten til å tilpasse beslutningene til personlige mål.
Den mest nyttige lærdommen er å skille mellom det som er verdt å lære av profesjonell forvaltning, og det som ikke er nødvendig å etterligne.
En god personlig strategi trenger ikke å ligne strategien til et stort fond: Den må være forståelig, bærekraftig over tid og tilpasset investorens situasjon.
Maclear AG er en sveitsisk peer-to-peer (P2P) utlåns- og crowdlending-plattform, med hovedkontor i Sveits. Selskapet fungerer som en finansiell mellommann i den ikke-bankende sektoren og er medlem av PolyReg SRO, i samsvar med sveitsiske finansregler, spesielt angående AML, KYC og GDPR. Maclear gir individuelle og kvalifiserte investorer tilgang til nøye utvalgte forretningslånemuligheter, med integrert risikovurdering, en provisionsfond og et sekundærmarked for likviditet.
Innholdet i denne artikkelen er kun gitt for informasjons- og utdanningsformål. Det utgjør ikke investerings-, finans-, skatte- eller juridisk rådgivning. Peer-to-peer (P2P) utlån og crowdlending-investeringer medfører en risiko for delvis eller total tap av kapital. Tidligere resultater forutsier ikke fremtidige resultater. Likviditet på et sekundærmarked er ikke garantert. Lesere oppfordres til å gjennomføre sin egen forskning og konsultere kvalifiserte rådgivere før de tar noen finansielle beslutninger. Tilgjengeligheten av produkter og tjenester kan være begrenset i visse jurisdiksjoner.